Retroculus

Forfatter: Jo Stenersen - Eksternt link http://home.online.no/~tonemu/index.html
Oprettet: 09/09-2007 09/09-2007
Sidst redigeret: 21/12-2009 21/12-2009
Oprettet under: Sydamerika
 Del

retro(Lat.)=baklengs oculus(Lat.)=øye.

Slekten omfatter tre arter, alle fra rasktstrømmende elver i Brasil.
Disse store ciklidene har en dyp forkropp.
Øynene er plassert høyt på hodet.
Svømmeblæren er redusert i forhold til andre jordspisere, slik at disse fiskene er forholdsvis ustabile når de svømmer i frie vannmasser.
Munnen har en nedadbøyd kurve og leppene kjøttfulle. Artene har et svakt underbitt.
De har ingen sideflekk, men litt avhengig av humøret, så har de striper eller et marmormønster av mørke bånd på sidene.
Artene har en rund flekk på den myke delen av halefinnen.
Store deler av tiden hviler disse fiskene på sine forlengede brystfinner.

Artene er ikke av de letteste å holde i akvariet og de stiller ekstremt store krav til vannkvaliteten. Innholdet av nitritt og ammoniakk må være "ikke målbar".Retroculus lapidifer ( Castelnau, 1855 )



lapis (Lat.) = stein og ferre (Lat.) = å bære.
Navnet viser til artens vane i vill tilstand med å bære småstein til redet som de leker i.

Synonymer:
Satanoperca lapidifera (Castelnau, 1855)
Retroculus lapidifera (Castelnau, 1855)
Geophagus lapidifera (Castelnau, 1855)
Chromys lapidifera (Castelnau, 1855)
Acara lapidifera (Castelnau, 1855)
Retroculus boulengeri (Eigenmann & Bray, 1894)

Utbredelse
Så langt er den eneste kjente lokaliteten for denne arten Rio Tocatins vannsystemet, noe som også inkluderer Rio Tocantins.

Levested
I likhet med andre Retroculus arter, lever denne i relativt rasktstrømmende vann.
I tørketiden kan arten bli fanget i dammer der vanntemperaturen kommer opp i 35 grader.
Imidlertid er vannet de lever i til normalt kjøligere enn dette. Normalt ligger temperaturen i vannet i denne artens leveområde på 28-29 grader.
Vannet er mykt og oksygenrikt.pH ligger mellom 6 og 6,8.
Sandbunn med områder av elvegrus karakteriserer habitatet. Løv og trevirke på bunnen er som regel fraværende.
Dette er en klarvannsart som krever vann med minimal organisk forurensning.

Beskrivelse:
Blir opptil 25 cm.
R. lapidifer er relativt lett å skille fra de to andre artene siden den ikke har noe mørkt mønster på halefinnen.
Øvre del av halefinnen hos voksne fisk er gul eller oransje.
Ryggflekken er avlang i form og ligger på nedre del av ryggfinnen og i direkte kontakt med selve ryggen uten at ryggen har noen mørke markeringer.
Hale- og gattfinne samt de stive finnestrålene på bukfinnene har ofte en svart kant.
Halefinnen er rett i bakkant.
Arten har et uregelmessig, svakt avtegnet mønster av mørke tegninger på kroppen. Et vertikalt bånd starter på ryggen i senter av den stive delen av ryggfinnen og løper nedover på kroppen før linjen knekker mot hodet i høyde med den øvre sidelinjen.
Et annet sidebånd i bakkant av ryggfinnen følger samme mønster.
Hvis fisken trives og er i form vil dette uregelmessige mønsteret skifte til et normalt stripemønster med 6 synlige og loddrette sidebånd.
Kroppssidene hos voksen fisk er dekket av et stort antall iriscerende blå flekker.
To iriscerende striper løper under øyet og slutter halvveis mot overleppen.
Avhengig av populasjonen er leppene gulaktige eller blålige.

Kjønnsforskjeller:
Jevnt over er hunnen mindre enn hannen.
Hannene har forlengede spisser på rygg- og gattfinne.
Hos dominante hanner er øvre og nedre del av halefinnen forlenget, slik at halefinnen får en gaffelliknende fasong.
Voksne hanner kan få mørk over- og underleppe, for å signalisere at de er klare for lek.

Lek:
Arten har en ganske spesiell lekadferd.
En lek som foregikk i fangenskap foregikk i et akvarie som var innredet med fin sand iblandet rund småstein. Her og der var det hauger med forholdsvis stor stein.
Leksparet rensket en av steinhaugene for sand og hevdet revir undt dette "redet". All fisk som kom for nær ble jaget vekk.
Etter noen dager skjedde leken, men eggene døde og det ble ingen yngel.
Et annen tilfelle som er beskrevet viser til at denne arten i motsetning til de andre i slekten ikke bygger rede. Disse fiskene i dette tilfellet grov en grop i sanden, ca 60 cm lang og 40 cm bred helt ned til glassbunnen.
Umiddelbart ble ca 200 egg langt og de ble samlet på et lite område, ca 10 x 10 cm og dekket av småstein.
Etter leken var begge foreldrene med på å passe på eggene og ptensielle eggrøvere ble jaget vekk. Hannen var i større grad enn hunnen opptatt med å forsvare reviret enn hunnen som på sin side var mest opptatt av eggene.
15o egg ble sugd opp med en hevert og forsøkt klekket kunstig. Temperaturen i "klekkeriet" var på 25 grader og da eggene ikke viste tegn til pigmentering etter 48 timer ble temperaturen hevet til 29 grader. Etter totalt 96 timer begynte eggene å klekke og etter 144 timer var fremdeles noen egg ikke klekket.
Under oppforingen av yngelen viste det seg at yngelen som hadde klekket emllom den 96. og 120. timen var friske og fine. All annen yngel hadde deformiteter og overlevde ikke.
Etter 9 dager spiste yngelen nyklekket artemia.

Pleie:
Meget følsom for høyt nitritt- og nitratinnhold i vannet.
Et bunnlag av fin, myk sand er obligatorisk med en dybde på minst 5 cm, siden denne arten ofte begraver snuten helt opp til øynene i bunnlaget når de leter etter mat.
Hvis fiskene får panikk, kan de grave seg ned i bunnlaget slik at bare øynene er synlige. Derfor må en absolutt ikke bruke for grov og skarp sand!
Noen gjemmesteder må det være i akvariet.
Disse fiskene liker en opphøyd "veranda" eller "balkong" i form av en stor flat stein å ligge på. Ofte sitter flere individer ved siden av hverandre og betrakter verdenen utenfor sitt våte rike...
Akvariet kan dekoreres med lite lyskrevende planter, siden R. lapidifer ikke liker å ha det for lyst.
Akvariet bør være på minst 600 liter og ha en grunnflate på minst 150 x 60 cm.
Man bør holde en liten flokk på minst 4 individer ellers blir de svært sky.
Arten spiser alt, men setter pris på litt store biter som f.eks. fiskebiter, krill, muslingkjøtt og reker.
Appetitten er stor og de spiser hele dagen. Voksne individer med bulende mage er sjeldent å se. Allikevel er det viktig å ikke overfore.
Mange små og jevne måltider er bedre enn få store.
Vannet bør inneholde godt med oksygen.

pH:6 -6,8.
dH: < 10
Temperatur: 28-29 grader.Retroculus septentrionalis ( Gosse, 1971 )septentrionalis(Lat.) betyr "nordlig".
Dette henviser til at arten finnes lenger nord enn de to andre artene i slekten.

Utbredelse:
Arten finnes i det nordlige Brasil mot grensen til Fransk Guiana.
R. sepentrionalis forekommer også i elvene Oyapock og Camopi i Fransk Guiana ved grensen mot Brasil.
Arten er muligens også funnet i Rio Araguari i Amapá i Brasil.

Leveområde:
Habitatet der arten lever er preget av rasktstrømmende vann. Arten finner rolige plasser i le av store steiner og rothauger.
Bunnen består for det meste av mykt materiale.

Beskrivelse:
Det finnes ingen eksagte opplysninger om hvor stor arten kan bli. Det største eksemplaret som er fanget var på 25 cm.
Kroppsformen minner svært mye om Retroculus lapidifer.
Kropps- og finnefargen gjør denne arten til et mellomledd mellom de to andre artene.
Selv om unge fisk har vertikale striper på halefinnen som hos Retroculus xinguensis så har voksne fisk ikke disse stripene. I steden er den øvre del av halefinnen en rødlig fargetone som hos R. lapidifer.
På samme måte er det med kroppstegningene. Ungfisk har tegninger som minner om R. lapidifer mens voksen fisk kun har et mønster av vertikale striper.
Den letteset måten å skille Retroculus septentrionalis fra de to andre artene er å se på ryggflekken. Hos R. sepentrionalis er denne flekken lite synlig og kan se ut til å være delt opp i flere striper. I tillegg er ryggflekken løftet noe opp fra selve ryggen - noe som forøvrig også er tilfelle med R. xinguensis.

Kjønnsforskjeller:
Kjønnsforskjellene er usikre.
Det er sannsynlig at hunnen er mindre enn hannen og ikke like sterke i fargen.

Lek:
Arten er såvidt kjent ikke oppdrettet i akvarie.
Leksreder som er funnet i artens habitat tyder på at den leker på tilnærmet samme måte som R. lapidifer.

Pleie:
Få opplysninger finnes om hold av denne arten i og med at den svært sjelden eksporteres.
Man kan allikevel regne med at kravene denne fisken stiller ikke skiller seg vesentlig fra de to andre artene i slekten.Retroculus xinguensis ( Gosse, 1971 )



xinguensis kan oversettes med "av/fra Xingu" og viser til hjemstedet for arten.

Utbredelse:
Fram til begynnelsen av 1990-tallet var det regnet som sikkert at arten bare fantes i Rio Xingu.
Men arten ble da funnet i Rio Tapajos.

Levested:
Artens habitat skiller seg ikke fra det som gjelder for R. lapidifer.

Beskrivelse:
Arten kan bli opptil 25 cm.
Dette er den vakreste arten i slekten.
Spesielt er hannene flotte med livlig rødfarget gattfinne.
Halefinnen har har vertikale og meget regelmessige røde loddrette linjer.
Ryggfinnen har en rød kant og den slektstypiske ryggflekken ligger på begynnelsen av den myke delen av ryggfinnen - omtrent en skjellbredde fra ryggen og virker rundere i formen enn hos de to andre artene.
Overhodeprofilen er brattere enn hos de to andre artene og hodet virker dermed rundere i formen.

Kjønnsforskjeller:
Hannen har spissere og mer forlenget rygg-, bryst- og gattfinne enn hunnen. I tillegg er hannen flottest i fargene.
Hunnen blir ikke så stor som hannen og hun virker dessuten tykkere.

Lek:
Arten er såvidt kjent ikke drettet i akvarie.
Det er allikevel vært par som har forsøkt seg.
De bygget rede av småstein, men de la ikke egg.
Det tyder derfor på at de leker på noenlunde samme måte som R. lapidifer. Observasjoner gjort ute i felt underbygger dette.
Redene kan bli store. Det er blitt funnet reder på godt over en meter i diameter.

Pleie:
Arten kan holdes på samme måte som R. lapidifer og deler dennes dårlige toleranse for dårlig vannkvalitet.
Jevne vannbytter og god og effektiv filtrering er et absolutt must.